Mat til gatebarn

En av de ting jeg tok initiativ til for noen år siden er "feeding prosjektene". Min tanke var å gjøre noe for de aller fattigste nemlig de som sover på gata eller i slumområdene. Det er ikke lett å hjelpe slike mennesker, men gjennom å lage mat, dele ut billetter til de fattigste så får gatebarna en mulighet til å få seg et godt måltid mat. Samtidig får de kontakt med den lokale menighet.

Da vi kom til bespisningen var det et voldsomt lurveleven. Det er helt tydelig at her er oppførselen annerledes enn hos de veloppdragne barna på barnehjemmet, men morro var det. Fint å kunne være med å hjelpe de fattigste. Dette er en enkel hjelp, men likevel svært nyttig. Pastoren på dette stedet hadde fin kontakt med barna. Det var imponerende å se hvordan de fikk kontakt og klarte å styre det hele. Dette var ikke lett, men pastoren ordnet det hele på en fin måte.

Vi måtte dra tidlig fra dette stedet nær George Town for å rekke flyet. Vår tid i India var nå over. Mye mer kunne skrives. Denne turen har vært fantastisk. Guds verk går virkelig fram i India.

Sterk lovsang i Tambaram

Vi måtte stå opp før kl 06 på morran for å rekke møtet i Tambaram. Pastor Nelson var allerede i full gang da vi ankom stedet og sangen og musikken var meget sterk. Det er lenge siden jeg har hørt maken til innlevelse og atmosfære under lovsangen. Ofte er det litt urytmisk og småsurt i tonene, men søndag morgen var fikk jeg frysninger da jeg sto på plattformen og hørte sangen komme mot meg. Thor Ivar preket denne morgenen. Oppstandelsen sto selvsagt i sentrum og møtet varte vel over 4 timer. Dette var en kjempeopplevelse. Det blir mye latter og moro mellom møtene, inderne tror vel vi er helt gale, men det er så deilig å få løst opp i den indiske hierakistiske atmosfæren. I menigheten i Tambaram er de noe mer vestlige og frie, men menigheten er likevel veldig indisk. Alle menn sitter på den ene siden og alle kvinner på den andre. Det er alltid flest kvinner på møtene. Mellom møtene besøkte vi to nye utposter hvor det er i ferd med å plantes to nye menigheter som foreløpig altså skal styres som en utpost (branch church). Det vil si at de ikke har søndagsmøter, men møtes i hovedmenigheten på søndag. På kvelden hadde vi møtet i vår favoritt utpost menighet litt syd for hovedkirken. Da vi besøkte stedet for noen år siden var det verken tak eller vegger på dette stedet. Den gang var det møter på en liten åpen plass mellom noen hus.

Bønn for kjøleskap

I kveld kom kjøleskapet på en lita kjerre. Det gamle hadde røket og et nytt ble kjøpt inn. Guttene var stolte av det nye kjøleskapet. Da vi hadde fått det inn sa en av guttene at vi måtte be for kjøleskapet. Dermed la vi våre hender på skapet og sendte en bønn opp mot himmelen om at det måtte vare i flere år.

Besøk på barnehjemmet

Det sparkes fotball og lekes med ballonger. Latter og smil preger oss alle her på barnehjemmet i Tiruvallure. Det er en herlig atmosfære. Vi hadde utdeling av påskeegg med godteri og litt underholdning for barna. I møtelokalet gjenskapte vi historien om hvordan Thor Ivar fikk sitt pass i Oslo (se artikkel under).

Det var trist å reise fra barnehjemmet nå, men jentene fra norge blir på barnehjemmet noen dager til, heldigvis. Arbeidet med nye toaletter er allerede igang. Utrolig å fort ting kan gå. Her er det arbeidskraft nok.

Fast and painful o'Lord

Det lønner seg alltid å ta tog til barnehjemmet, men siden vi hadde så mange kofferter med barneklær måtte vi ta en minibuss. Vanligvis tar det 2.5 – 3 timer å kjøre ut til Tiruvallure (om ikke lenger), men siden Thor Ivar ba om at vi måtte få en ”fast and painfull journey” gikk det meget raskt. Vi kom til Tiruvallure etter en drøy time. Så fort har jeg aldri opplevd å komme til barnehjemmet.Her ute er det fredfullt og varmt. Det er ubeskrivelig mange opplevelser her. I dag klatret Michael Raj opp i en palme og hentet en kokosnøtt. Han har en utrolig lett og kraftig kropp og bare farte opp i den høye palmen.

Naa har jeg vaert paa en livsfarlig sykkeltur for aa komme til denne Internet kafeen i Tiruvallure. Dette var alt jeg rakk for idag. Strommen kommer og gaar og det er ikke enkelt aa faa ting til aa fungere her ute paa landsbygda. Naa maa jeg dra, det er fest for ungene kl 13 idag. Paaskeegg med godteri !!!! Morro!!!!

Første gang på kjøkkenet

Torsdag var en litt roligere dag. Vi hadde satt av denne dagen til å handle inn en del saker. På et gatehjørne nedenfor gjestehuset vi bor på så ligger det en familie og sover på gaten. De bor alltid på samme sted og har sitt hjem der bak en koblingsboks langs veien. Ina og Anne Gro tok turen nedom disse stakkars menneskene som nå var syke. De hadde tatt med seg litt ris og litt mat til våre venner på gata.Vi hadde også et møte med Rebecca og gikk igjennom mange detaljer i forbindelse med barnehjemmet. Det var godt med en dag uten reising nå. Det er nå blitt vesentlig varmere og det er ikke lett å holde fullt tempo i denne varmen.
Etter litt magetrøbbel bar det av gårde til møte langfredag morgen. Det var mange folk samlet og det var full fart på møtet. Jeg preket litt om skyggen som følger oss og nødvendigheten av å stå i Guds lys. Problemet var bare at jeg glemte helt at det var langfredag og alle forventet derfor å høre et budskap om korset. Jeg fikk visket til Thor Ivar ved siden av meg at han måtte si noe om korset. Heldigvis rettet han opp situasjonen ved å tale om Jesu seier på korset.Etter møtet fikk vi litt mat. Da vi plutselig så en mann på kjøkkenet ble vi forskrekket. Det var svigersønnen Michal som hadde tatt til grytene. Vi løp da til med kameraene og for å gjøre det hele komplett kom også Pastor Stephen ut på kjøkkenet. I følge kona og ungene var det første gang han besøkte dette rommet.

Nesten stenet og førti kyss

Noen dager er lengre enn andre. I dag sto vi opp kl 03:45 idet ble kommandert ut av toget av Pastor Stephen. Vi rakk ikke å sove noe mer får vi måtte rekke toget til Tambaram. Etter en kort frokost dro vi med bil til Cuddalore som ligger 4 timer sydover i et område der Tsunamien herjet som verst i India. Den gang startet vi et arbeidet på stedet. Det var fantastisk å se hva de har fått til. Vi har ikke fått inn noe særlig med midler til dette prosjektet siden Tsunamien og vi står derfor i fare for å kutte ut dette arbeidet. Da vi kom fikk vi tårer i øynene av det vi så. Det drives en barnehage, en hjelp for skoleelever, en søndagsskole og en liten menighet i dette huset som vi leier. Det var fantastisk å oppleve barna og betjeningen der. De gjør en kjempejobb og knytter hinduene til menigheten. I år har 6 personer blitt døpt og det er 50 mennesker på møtene på dette stedet som vi har startet helt fra nullpunktet.

Vi rakk et bad i det indiske hav før turen bar til en annen pastor i en svært hinduistisk landsby. Kirken har blitt brent en gang for noen år siden og da vi skulle dra fra stedet ble vi møtt av et agressivt hinduistisk opptog. Om vi hadde flyttet bilen hadde de kastet stener på oss. Vi holdt oss rolig til de hadde passert. Thor Ivar var litt for ivrig med kameraet, men heldigvis gikk det bra. Jeg følte meg ikke helt trygg på dette stedet.

Tilbake i ”Tsunamihuset” hadde barna og ungdommene der laget en forestilling. Det var virkelig flott. Vi fikk kjøpt inn litt godteri og jeg fikk klem av alle barna før de fikk godteri. Dette var skikkelig flaut for barna, men det gjorde at alle senket skuldrene. Nå er jeg sliten og trøtt. Hjemturen på 4 timer var en prøvelse. Vi fikk også motorstopp, men vi sukket til Herren og bilen fungerte plutselig igjen. Dette var ikke helt logisk, men det holdt helt til Tambaram, heldigvis. Nå skal vi straks møte resten av teamet som lander om en times tid.

Bilder følger snart!

Femten kvadratmeter og 40 personer

En mann i menigheten arrangerte et husmøte i sitt hjem og vi gikk til fots til dette hjemmet. Da vi ankom var det lille rommet fullt av kvinner i fargerike sarier. Noen menn var også kommet, men de satt utover i gangen. Dette ble en mektig opplevelse. Jeg vitnet litt om kvinnene som fulgte Jesus på hans reiser og Thor Ivar sa litt om de fire spedalske som gikk mot syrernes leir. Det blir litt feil å si at Thor Ivar snakket, sannheten er vel at han ropte ut sitt budskap. Vi ba til Gud så naboene nok ble litt skremt. Joshua og mora hans var også på dette møtet. Mora som nå er på jakt etter et hus til seg og sin sønn hadde også et annet problem hun hadde nemlig vondt i høyre ben. Vi ba for henne og på veien hjem sa hun plutselig at hun var blitt bedre. ”Jesus has healed me” sa hun og smilte fra øre til øre.

Dette er en forunderlig reise. Vi har blitt kjent med så mange hyggelige mennesker på disse to dagene i Bangalore. Pastor Jackson fortalte oss også sitt vintesbyrd om hvordan kirken hans ble bygget. Han var på den tiden på vei til England med 2000 brosjyrer for å samle inn penger til sitt menighetsbygg. Imidlertid talte Gud til ham på hotellet og ba ham kaste alle brosjyrene. Han strittet imot, men tilslutt måtte han være lydig mot denne stemmen. Han var lei seg og veldig frustrert og ville bare dele sitt vitnesbyrd i 10-15 min på møtet på kvelden. Men der og da fylte Gud ham med en veldig kraft og han preket til kl 02:30 på natten. Ingen gikk hjem og det ble en spesiell kveld for alle de som var der. Noen dager etter reiser han hjem og etter litt fram og tilbake ender det med at en person i England sender over en halv million kroner slik at de kan få bygget møtelokalet som de nå har. Vi fikk høre mange detaljer om denne underlige hendelsen.

Bygninger, barnehjem og muligheter

Min romkamerat koser seg skikkelig i India. Han har vel kort sagt to hovedinteresser, den ene er møter den andre er bygninger. Når vi kjører på veiene hører jeg stadig kommentarer om brudd på HMS forskrifter og hoderisting av bygningsdetaljer som jeg ikke skjønner noe av. I dag tidlig dro vi på tur sammen med en entreprenør eller hva han nå var, til et nybygg i utkanten av Bangalore. Der var de i gang med å bygge et konferansesenter som hadde plass til mellom tusen og to tusen deltagere. Her skal de ha pastor konferanser hvor over tusen pastorer samles til dags lange møter hvor de serverer pastorene mat og drikke mens forkynnelsen pågår i følge pastor Jackson. 13 foredrag eller prekener hver dag høres ut til å være i overkant selv for ivrige indere.

Mens vi så på disse bygningene og Thor Ivar diskuterte forskaling og tørking av sement oppdaget vi plutselig et barnehjem i første etasje. En hyggelig tysk dame møtte oss og gjorde et godt inntrykk. Hun hadde helt tydelig barnetekke og sammen med to andre styrte hun hele barnehjemmet med ca. 60 barn. Vi så klare paralleller med vårt barnehjem i Tiruvallure. Sengene ungene hadde var ikke i bruk de ble brukt til oppbevaring av koffertene akkurat slik det er på vårt barnehjem. Også her hadde de hatt 120 barn noe som var alt for mye. De fleste her hadde også foreldre som var i live, men ute av stand til å ta seg av barna. I feriene var de hjemme på besøk til foreldre eller slektninger. Det korte besøket bekreftet at de problemstillingene vi har er helt likt det som dette barnehjemmet opplevde. I det hele tatt virket det veldig harmonisk på dette barnehjemmet, behovene er enorme i dette landet og menighetene gjør et fantastisk arbeid for de fattige og vanskeligstilte.

Joshua 16 år –en helt spesiell ungdom

Det er virkelig imponerende å oppleve det indiske tempoet på nært hold. Det er full fart over alt. Vi bor nå på et rom i en større menighet i Bangalore. Under oss sover noen ungdommer. De er skikkelig koselige. Den ene gutten er virkelig oppgående og svært moden til å bare være 16 år gammel. Gutten heter Joshua og han dukker opp på de underligste steder. Når vi spiste på KFC som nylig har åpnet her fant vi ham der på restauranten på vei til å søke jobb på KFC. Han har ingen far og huset som mora og han bodde i ble ødelagt av regnværet som kom for en tid siden. De måtte derfor søke hjelp i menigheten og stiller opp og hjelper de fleste som trenger en utstrakt hånd. Gutten kan en masse, han spiller gitar og ønsker seg både utdannelse og jobb, men mest av alt ønsker han å reise rundt å fortelle om Jesus. –Folket her er hinduer, de ber til jord og stener og ikke alle liker oss som er kristne. Vi passerer et par politimenn og han skryter nå av politiet.
-De krever ikke bestikkelser lenger. Korrupsjon er nå blitt ulovlig, men i deler av india er det forfølgelse og kristne i Orissa har vært nødt til å flykte opp i fjellene pga forfølgelse, forteller den kunnskapsrike gutten.
Det er midt på natta og de to guttene følger meg ned til hovedveien slik at vi kan få kjøpt noe drikkevann. Den andre gutten virker litt skadet. Han har verken mor eller far og har vært foreldreløs siden han var ett år gammel. Han sover på gulvet i et rom under oss. De sover i det hele tatt helst på gulvet her i Sør India.

Salveolje i drinken

Det er første gang jeg sover i huset til Rebekka og Stephen. De har nå et stort hus i flere etasjer hvor vi sover i øverste etasje i et nyoppusset rom med aircondition. De har nå også montert aircondition i selve møtesalen under oss, men siden den ikke var tilkoblet enda så starter møtene kl 8:30 på søndag morgen. Airconditionen på rommet var i sterkeste laget så vi småfrøs litt på natta. I gangen utenfor rommet vårt er imidlertid ”ute-enheten” montert slik at det var tilsvarende varmere der enn det var kaldere inne i vårt rom. Det var med andre ord meget varmt i denne gangen.

Vi ankom møtet kl 9 og vi preket litt begge to. Oppglødd av fredagens hendelse ved den indiske ambassade i Oslo preket Thor Ivar om tegn og mirakler. Thor Ivar stråler som en sol for tiden. Han ber og taler i tunger, fryder seg og koser seg ved de minste detaljer. Ja, han elsker rett og slett dette landet med over en milliard innbyggere. Nå befinner vi oss i en liten og kanskje spesiell del av India, men det er i alle fall en sjarmerende plass å være. I dag var det brødsbrytelse på slutten av møtet. Store beger med vin eller var det saft ble servert til de knelende framme i salen. Etter denne seansen var over strømmet folk fram til forbønn. Det var sikkert over hundre framme som vi måtte be for og dette tar virkelig på. Men vi kjente Guds kraft var til stede og det er han som må hjelpe folket, vi må bare be. Men etter Thor Ivars opplevelse på fredag begynner også jeg å forstå at alt er mulig for den som tror. Blant de mange som kom fram var det også to damer som kom med hver sin lille flaske med kokosolje. Deres menn var alkoholikere og de hadde en svært vanskelig hverdag. Vi forsto straks at de ønsket at vi skulle be for selve oljen de hadde tatt med seg til møtet. De hadde nemlig planlagt å blande oljen med spriten til ektemannen. Dermed ville han få i seg olje som det var bedt over i Jesu navn. Vi ble svært grepet av dette og vi ba inderlig til Gud for denne oljen som de skulle bringe med seg hjem.

I skrivende stund sitter vi på toget till Bangalore. Det er sikkert 3o grader her inne, men i de andre vognene uten AC er det mye varmere. Det selges alt mulig på toget. Siden inderne stort sett ikke klarer å utale ”f-lyden” så ropes det stadig Koppi, koppi når noen selger kaffe. Nå står toget stille igjen, det venter på et eller annet signal, så dette kan ta tid. I morgen skal jeg i ilden siden jeg skal tale på seminaret i Bangalore.

Vi har landet og står i kø.

�Gøteborg 04:55. Vi er trøtte i trynet.

Gøteborg 04:55.

Ambassaden er stengt

-Jeg kjører rundt i Oslo og leter etter den indiske ambassaden, svarte Thor Ivar på mobilen bare timer før vi skulle reise.
-Hva er det jeg skal reise sammen med, tenker jeg mens Thor Ivar fortsetter.
-Jeg har ikke fått hentet passet mitt med Visumet enda. De tar jo ikke telefonen engang der inne, forteller den oppgitte håndverkeren som ikke akkurat er kjent for å fikse ting i god tid.
-Men de lovet meg tidligere at alt skulle være klart torsdag.
Selv trodde jeg at ingen kunne slå det stresset vi selv hadde opplevd etter blant annet krangelen vi hadde på Stansted utenfor London. Men historien som følger slår de fleste rekorder.
-GPS er kjekt sier Thor Ivar før han må legge på siden dama i GPS'en prater hull i hodet på min ivrige reisefelle. "Turn left, turn left" gjentar stemmen i boksen.
Nå har jeg delt rom med både østeuropeere og afrikanere, men broderen fra Slevik er tydligvis i en klasse for seg. Visum er noe man fikser et par måneder i forveien og ikke 10 timer før vi skal reise tenker jeg mens Thor Ivar legger på røret.

-En time senere ringer telefonen og jeg hører oppgitt og stresset stemme.
-Det er stengt, ambassaden er stengt, det er en eller annen idiotisk indisk høytid og de åpner ikke før mandag.
-Hva skjer? spurte jeg.
Thor Ivar forteller at han kom til en stengt dør. Det var ingen i ambassaden. Min venn som er enda sterkere i troen enn undertegnede forteller at han etter noen minutter begynner å ta en alvorsprat med vår Herre. Jeg skjønner raskt at dette ikke blir noen vanlig bønn eller Fader Vår.
-Jeg ba om et tegn om å reise, du ga meg dette tegnet da Erik ble med på tur, nå må du ordne opp i dette. Jeg må ha passet og går ikke herfra før jeg får bønnesvar.
Thor Ivar ringer febrilsk på ringeapparatet, roper til Gud, taler i tunger, ber, proklamerer, ja, rent ut forlanger et bønnesvar. De som kjenner Thor Ivar vet at den gutten ikke sparer på kruttet når det er noe han vil oppnå.
Etter ca. ti minutter skjer det noe. Et ansikt viser seg i vinduet og rister på hodet. Etter desperat gestikulering går vinduet litt på gløtt og stemmen sier at ambassaden er stengt og åpner ikke før på mandag. Det er ingen mulighet til å få hjelp. Fyren innenfor er nyansatt og ønsker bare å få lukket vinduet igjen, men da er Thor Ivar nesten på vei inn igjennom sprekken. Thor Ivar må bruke de evnene han har både som husselger og predikant. Her må fyren overbevises.
-Gi meg et telefonnummer til sjefen din. Jeg ringer hvor som helst. Jeg må ha passet, reiser i morra og jeg gir meg aldri. Jeg står her til jeg får passet mitt.
Desperasjonen gir resultat. Fyren lover å gjøre et forsøk, han går inn, men passet er ikke å finne. Fire ganger kommer han ut for å fortelle at passet ikke er å finne. En annen fyr som også er kommet for å hente sitt pass blir ikke engang tilsnakket. Men Thor Ivar får hjelp. Etter 50min kommer fyren endelig ut med passet til Thor Ivar.
-Jeg har passet i lomma, Gud ordnet opp, dette er et mirakel, et bønnesvar, sier min reisekamerat i mobilen på hjemveien. Takk og lov, dette blir seier, Herren er med.
-Herren er oppgitt, sier jeg og prøver å helle litt kaldt blod i årene på Thor Ivar. Men jeg må bare være enig. Dette var et mirakel. Vi har forsøkt å påvirke ambassaden tidligere, men det har vært helt umulig. Den indiske ambassaden er jo ikke akkurat fleksibilitetens høyborg for å si det sånn.
Første virkelige hinder er løst. Kl 01:45 i natt drar vi.
Punkterer vi? Rekker vi flyet? Glemmer vi noe?

Følg med på reisen videre. Dette blir gøy og ikke noe for svake sjeler...

Trengte Stephen penger?

Fredag den 13. mars ble jeg nesten lurt. Jeg visste jo at min nærmeste venn i India Pastor Stephen skulle til England. Han har ofte møter og seminarer også utenfor India. Stephen bruker både hotmail og yahoo "mail". I emailen jeg fikk denne morgenen så sto det at han hadde mistet lommeboken og trengte endel penger for å komme hjem. Om dette hadde vært sant så ville nok jeg vært den første han hadde henvendt seg til. Det var også en kristen hilsen i e-mailen. Men jeg stusset umiddelbart på en ting:

HVOR VAR DE STORE BOKSTAVENE?

Stephen har nemlig den uvanen at han alltid trykker ned "Caps-Lock" på tastaturet når han skriver email. E-mail adressen stemte, men når jeg trykket "svar" ble adressen yahoo.com byttet ut med yahoomail.com, ellers stemte alt.

Vi fikk tak i Stephen på telefon, han sto og preket på et møte i sør-india. Han fikk den viktige beskjeden og fikk varslet alle sine kontakter. Ingen ville vel kanskje sendt penger på grunn av en slik mail, men Stephen ville lett få et ryke om at han var uforsiktig med både penger og lommebok. Man kan si hva man vil om Stephen, men pengene sine passer han på.

Så dermed er alle advart, tro ikke alt som står i mailer selv om det kommer fra tisynelatende gode venner !!!

Da tar vi en tur til Tamil Nadu

-Jeg skulle vært i India, men jeg mangler noen å reise sammen med, sa Thor Ivar en kveld.
-Jeg blir med, ropte jeg til Thor Ivar og dermed var planleggingen igang.
Thor Ivar og jeg skulle først reise på fredag, men siden vi kunne få en billigere billett fra Landvetter i Gøteborg så forskjøv vi det hele til lørdag 4. april dagen før palmesøndag. Flyet går tidlig på morran, så det blir ikke mye søvn den natten. Det blir ikke mye søvn dagen etter heller for da blir det tog til Bangalore. Flere detaljer om turen kommer senere. Følg med!