Ambassaden er stengt

-Jeg kjører rundt i Oslo og leter etter den indiske ambassaden, svarte Thor Ivar på mobilen bare timer før vi skulle reise.
-Hva er det jeg skal reise sammen med, tenker jeg mens Thor Ivar fortsetter.
-Jeg har ikke fått hentet passet mitt med Visumet enda. De tar jo ikke telefonen engang der inne, forteller den oppgitte håndverkeren som ikke akkurat er kjent for å fikse ting i god tid.
-Men de lovet meg tidligere at alt skulle være klart torsdag.
Selv trodde jeg at ingen kunne slå det stresset vi selv hadde opplevd etter blant annet krangelen vi hadde på Stansted utenfor London. Men historien som følger slår de fleste rekorder.
-GPS er kjekt sier Thor Ivar før han må legge på siden dama i GPS'en prater hull i hodet på min ivrige reisefelle. "Turn left, turn left" gjentar stemmen i boksen.
Nå har jeg delt rom med både østeuropeere og afrikanere, men broderen fra Slevik er tydligvis i en klasse for seg. Visum er noe man fikser et par måneder i forveien og ikke 10 timer før vi skal reise tenker jeg mens Thor Ivar legger på røret.

-En time senere ringer telefonen og jeg hører oppgitt og stresset stemme.
-Det er stengt, ambassaden er stengt, det er en eller annen idiotisk indisk høytid og de åpner ikke før mandag.
-Hva skjer? spurte jeg.
Thor Ivar forteller at han kom til en stengt dør. Det var ingen i ambassaden. Min venn som er enda sterkere i troen enn undertegnede forteller at han etter noen minutter begynner å ta en alvorsprat med vår Herre. Jeg skjønner raskt at dette ikke blir noen vanlig bønn eller Fader Vår.
-Jeg ba om et tegn om å reise, du ga meg dette tegnet da Erik ble med på tur, nå må du ordne opp i dette. Jeg må ha passet og går ikke herfra før jeg får bønnesvar.
Thor Ivar ringer febrilsk på ringeapparatet, roper til Gud, taler i tunger, ber, proklamerer, ja, rent ut forlanger et bønnesvar. De som kjenner Thor Ivar vet at den gutten ikke sparer på kruttet når det er noe han vil oppnå.
Etter ca. ti minutter skjer det noe. Et ansikt viser seg i vinduet og rister på hodet. Etter desperat gestikulering går vinduet litt på gløtt og stemmen sier at ambassaden er stengt og åpner ikke før på mandag. Det er ingen mulighet til å få hjelp. Fyren innenfor er nyansatt og ønsker bare å få lukket vinduet igjen, men da er Thor Ivar nesten på vei inn igjennom sprekken. Thor Ivar må bruke de evnene han har både som husselger og predikant. Her må fyren overbevises.
-Gi meg et telefonnummer til sjefen din. Jeg ringer hvor som helst. Jeg må ha passet, reiser i morra og jeg gir meg aldri. Jeg står her til jeg får passet mitt.
Desperasjonen gir resultat. Fyren lover å gjøre et forsøk, han går inn, men passet er ikke å finne. Fire ganger kommer han ut for å fortelle at passet ikke er å finne. En annen fyr som også er kommet for å hente sitt pass blir ikke engang tilsnakket. Men Thor Ivar får hjelp. Etter 50min kommer fyren endelig ut med passet til Thor Ivar.
-Jeg har passet i lomma, Gud ordnet opp, dette er et mirakel, et bønnesvar, sier min reisekamerat i mobilen på hjemveien. Takk og lov, dette blir seier, Herren er med.
-Herren er oppgitt, sier jeg og prøver å helle litt kaldt blod i årene på Thor Ivar. Men jeg må bare være enig. Dette var et mirakel. Vi har forsøkt å påvirke ambassaden tidligere, men det har vært helt umulig. Den indiske ambassaden er jo ikke akkurat fleksibilitetens høyborg for å si det sånn.
Første virkelige hinder er løst. Kl 01:45 i natt drar vi.
Punkterer vi? Rekker vi flyet? Glemmer vi noe?

Følg med på reisen videre. Dette blir gøy og ikke noe for svake sjeler...